Música interessante

Ok, prometo q vai ser meu último post em lingua não portuguesa – abaixo segue a letra de uma música, ou melhor, um poema em norueguês que a Ingvild me ajudou a entender hoje:

I noen timer
por Odd Odd Børretzen

I noen timer,
Når det er på det mørkeste
Hvisker de store byene
Ellers brøler de
Og hyler noen ganger
Og glefser og skummer mot fortauskantene
I de store byene ammer mødre sine barn
Mens de jages over gata
Og bremsene skriker som dyr
Og under kjellerne romler det
I byens innvoller
Og folk flykter
Inn og ut av bussene
Og biter seg fast
Og noen spiser mens de løper
Og blør tomatketchup nedover skjorta

Men i noen timer
Når det er på det mørkeste
Er det så stille i de store byene
At du kan høre at eldgamle trær
Synger i parken

I noen timer, når det er på det mørkeste
Drømmer millioner mennesker
Millioner lydløse drømmer
Bak millioner svarte vinduer.
Kanskje noen tusen ligger, to og to slynget sammen –
Og lager barn
Andre dør mens de sover, når det er på det mørkeste
Men du kan ikke høre deres siste, private, sukk

Bare noen timer, mens det er på det mørkeste.
Etter noen timer brøler de store byene som i går
Og hyler
Og gatene er rasende elver
Hvor det renner millioner ferske kyllinger
Og tusenvis paraplyer og litervis hot curry og rød ketchup
Og slips og konvolutter og symaskiner
Og elskende par svømmer stille mellom forgassere og frossenfisk
Og noen drukner og blir skylt på land og der ligger de
Som vannsykt drivgods ved husveggene
Og en blek mann står med armene ut, som en korsfestet,
og roper fortvilet over
Mot en annen bredd
Og bremsene skriker rasende etter ham

Men i noen timer, når det er på det mørkeste
Er det så stille i de store byene
At du kan høre at gamle trær synger
Da flagrer flokker av flaggermus over parken
De likner svarte, avhugne hender som vinker
Men når du følger dem med øynene
Oppdager du at det er en himmel over hustakene.

Em algumas horas
Quando está mais escuro
Cochicham as grandes cidades
Ou uivam elas
E gritam algumas vezes
E rosnam e espumam contra os pavimentos
Nas grandes cidades amamentam as mães os seus bebês
Enquanto eles caçam pelas ruas
E os freios gritam como animais
E embaixo, nos porões, grita-se
Nas trilhas da cidade
E as pessoas fogem
Para dentro e para fora dos ônibus
E alguns comem enquanto correm
E sangram catchup em suas blusas

Mas em algumas horas
Quando está mais escuro
É tão calmo nas grandes cidades
Que você pode escutar as velhas árvores
Cantarem no parque

Em algumas horas, quando está mais escuro
Sonham milhões de pessoas
Milhões de silenciosos sonhos
Por detrás de milhões de janelas escuras
Talvez alguns milhares estão deitados, entrelaçados dois-a-dois
E fazem crianças
Alguns morrem enquanto dormem, quando está mais escuro
Mas você não pode ouvir seu último, privado suspiro.

Somente algumas horas, enquanto está mais escuro
Após algumas horas rugem as grandes cidades como ontem
E gritam
E as ruas são rios furiosos
Onde correm milhões de frangos frescos
E milhares de guarda-chuvas e litros e mais litros de curry e catchup vermelho
E gravatas e envelopes e máquinas de costura
E um casal de amantes nada calmamente entre descargas de automóveis e peixe congelado
E alguns se afogam e são atirados para a terra e ficam lá mesmo
Como mercadorias que não são à prova d’água, pelas calçadas
E um homem pálido fica em pé, com os braços estirados, como um crucificado
E grita confuso
Para a outra margem
E os freios gritam furiosamente para ele

Mas em algumas horas, quando está mais escuro
É tão calmo nas grandes cidades
Que se pode ouvir cantar as velhas árvores
E sacodem os bandos de morcegos sobre o parque
Todos negros, mãos pendurados como sinais
Mas quando você os segue com os olhos
Descobre que existe um céu sobre os telhados.